------NEVERTHUNKBEFORE
-------------------------------KLAR
Frøken Kalium
Jeg møter henne første gang på et av møtestedene for ”sånne som oss”. Byens kommersielle møteplasser er noen ganger for fremmede og utrygge for folk som har vært inne en vinternatt før. Vi trenger steder hvor vi slipper å forstille oss. Det som gjør oss annerledes ute i verden, er det som gir oss felleskap blant våre egne.
Jeg snakker med K., som jeg har kjent en stund. Jeg har sett venninnen hennes før, men jeg har aldri snakket med henne. Hun er så duknakket at panneluggen nesten berører bordkanten. Jeg kan ikke se øynene hennes. Jeg har gitt opp å få kontakt, men skjønner ikke helt ”hva det er med henne”.
K. og jeg deler erfaringer fra psykiatrisk behandling. Etter en stund kommer jeg til å nevne at jeg en gang i tiden har blitt diagnostisert som ”personlighetsforstyrret”. Da ser jeg at det rykker til i venninna. Hun retter seg opp, møter blikket mitt for første gang og sier: ”Hei. Jeg heter Heidi. F.60.3. Ustabil emosjonell personlighetsforstyrrelse”.
Vi har vært venner siden. For det var venner hun trengte, sa hun. Hun hadde hatt evig nok av folk som skulle oppdra henne og forandre henne. Hun hadde behandlere og andre betalte hjelpere i fleng.
Det har ikke alltid vært lett for noen av oss. Det går ikke alltid bra når den blinde skal lede den halte. Men det går kanskje bedre enn ryktet vil ha det til. Vennskapet har overlevd, til tross for min utålmodighet og hennes tunge og tidkrevende prosess.
”Mamma slo meg innimellom”, forteller Heidi. ”Uten at jeg skjønte hvorfor. Jeg husker jeg sang en gang da jeg støvsugde på kjøkkenet. Hvordan hun kunne bli provosert av det, forstår jeg ikke. Men hun kom inn til meg, spurte om hun skulle slå meg og gikk ut igjen. Jeg sluttet å synge. Hun straffet meg ofte med husarbeid. Sa jeg et skeivt ord, endte det i en krangel som førte til at jeg måtte vaske hele huset.
En dag fikk jeg nok. Jeg brukte seks timer på å vaske ett rom. Hun kalte meg for vaskekjerring hele dagen. Til slutt sa hun navnet mitt. ”Jøss, du klarte å si navnet mitt”, sa jeg. Det skulle jeg ikke ha gjort. Hun kom med tunge skritt ut i gangen. Hun var rasende. Hun slo hodet mitt mot et bilde på veggen. Om igjen og om igjen.
Jeg fikk «bare» hoven leppe og blødende nese. Hun sendte meg på badet for å vaske bort blodet. Etter det fikk jeg ikke bruke badet oppe på flere måneder. Jeg måtte bruke badet nede når jeg skulle på do. Der var det skittent, kaldt og ikke lys i taket. Ikke var det varmt vann heller. Hvis jeg skulle være alene hjemme, låste hun døra til badet så jeg ikke kunne bruke det og tok nøkkelen med og gikk.
Nå har jeg kuttet all kontakt med mamma. Min far har store problemer med å akseptere mitt valg. Han skjønner ikke at status quo ikke lenger er mulig. Fra nå av skjer alt på mine premisser. Skal han treffe meg, må det skje et annet sted enn der han og mamma bor. Staheten jeg har arvet fra mamma kommer godt med nå.
Når jeg tenker over min egen fortid, synes jeg det er rart at jeg ikke er blitt helt sprø. Bare litt. Selvskading, spiseproblemer og posttraumatisk stressyndrom. Livet mitt i et nøtteskall. Jeg vet ikke hva de kalte meg på sykehuset. Overdose-Heidi? Frøken Kalium? Vegetarianeren? En sykepleier sa engang at de hadde plikt til å hjelpe meg, men hadde det vært opp til henne, hadde hun aldri giddet. Heldigvis var det andre som var ålreite og ga meg mot til å gå videre.
De siste årene er jeg blitt adoptert av en familie. Jeg blir verdsatt som den jeg er. Det er forsåvidt synd på mamma. Jeg er en ålreit person å ha som venn. Dette er hennes tap, ikke mitt. Men jeg er blitt akseptert og respektert, både av venner og andre. Mamma tok feil, feil, feil”.
”Det e mang slags kjærlighet”, synger Jan Eggum. Det finnes mange slags erstatninger for manglende eller misforstått kjærlighet også. ”If You Love Somebody Set Them Free”, synger Sting. Hvis du ikke har fått oppleve den frigjørende kjærligheten som barn, havner du lett i avhengigheten som voksen.
Heidi drev med alvorlig selvskading i mange år. Det ble hennes måte å holde verden sammen på. Det ble hennes avhengighet. For Heidi er tydelig på at selskading er avhengighetsskapende:
”Det som kanskje er mest provoserende for folk, er den tendensen til avhengighet av selvskading man ofte ser. Venner og familie kan prøve å stille opp så mye de klarer og tilby hjelp og støtte; likevel fortsetter selvskadingen. Psykiatrien kan stille opp, ofte gjør de ikke det. Men selvskadingen fortsetter, uansett.
Selvmord skjer når man ikke har mestringsstrategier som kan løse situasjonen i det hele tatt, mens selvskading skjer når ens konstruktive mestringsstrategier ikke klarer å løse situasjonen. De fleste vil nok hevde at selvskading ikke løser noenting, og at situasjonen vil være like komplisert etterpå.
Men for den som selvskader er det ikke slik. Personlig har jeg blitt fysisk kvalm og kastet opp av den psykiske smerten. Selvskadingen fjernet den smerten. Det er alt som betyr noe, ihvertfall der og da.
Jeg startet med å selvskade i forferdelige situasjoner. Det funket. Jeg begynte å selvskade i andre situasjoner som var ille, men ikke så ekstreme. Det funket. Etterhvert ble selvskading min foretrukne metode å takle vonde ting på, fordi det alltid funket.
Plutselig satt jeg der og hadde mistet alle konstruktive måter å takle ting på. Det er rett og slett fryktelig avhengighetsdannende. En amerikansk psykolog som har slitt med både selvskading og rus, sier at selvskadingen var det vanskeligste å slutte med.
Det er en belastning å se noen man er glad i skade seg selv. Innimellom kan det bli svært vanskelig å forholde seg til dette, for risikoen for at det går galt er klart tilstede. Personlig har jeg mistet to venner grunnet selvskading som gikk galt. Det er ikke til å stikke under en stol at selvskadere løper en betydelig risiko for å dø av sin sykdom”.
IV
Det går bra med Heidi nå. Hun har hatt en stabil psykoterapeut i mange år. Hun har ikke selvskadet på lenge. Hennes kunnskaper har vært med på å endre måten tjenesteutøverne møter mennesker som selvskader på.
Men Fædrelandsvennens journalister og fotografer går hver dag glipp av bilder og historier som kan forandre verden. De leter systematisk på feil sted og blant feil folk. Nila Håkedal blir en pingle sammenliknet med Heidi. For hva er vel det å ha vunnet 2-0 over Brasil verd i møte med en som har beseiret F 60.3?